Topptur i Hurrungana
Hurrungane, Fantastiske fjelltopper Sørvest for Jotunheimen. Dette var en tur som egentlig skulle vare over tre dager, men siden det ble så dårlig vær i form av mildvær og regn ble skredproblematikken for stor til at vi kunne dra ut på mandagen. Turen ble dermed kortet ned til to dager. Fra Tirsdag til Onsdag. Målet med denne turen var å lære seg kameratredning på snødekt bre, noen metoder for å stoppe hvis man sklir uten ski på beina på en bre eller topptur. Vi hadde også en gjennomgang av GPS og litt hvordan den fungerer. Ganske bra jobbet av lærerne som klarte å få det beste ut av situasjonen, veldig løsningsorientert gjeng!
Mål for denne turen var følgende:
Selv om det var dårlige snøforhold klarte vi å sette opp camp på brøytekanten. funker veldig bra for en natts overnatting. Brøytekanten man ser bak bilene er også der vi hang utfor for å øve på kameratredning.
Mål for denne turen var følgende:
- Bli trygg på bruk av GPS
- Kunne redning på snødekt bre
- Ulike snøbakketeknikker
- Planlegge, gjennomføre topptur i området.
 |
| Bildet er tatt av Are. |
Første dagen ble det lagd tre poster, der vi på ene posten skulle sammen med Linda øve på kameratredning, andre posten sammen med Kristina øve på skliteknikker, og tredje posten sammen med Vegard øve på GPS. Det var en ganske gøy og lærerik dag, spesielt med skilteknikken når vi fikk skikkelig fart ned bakken. Det var gøy. Men det viser også hvor alvorlig det kan være og hvor vanskelig det kan være å stoppe på enten en bre hvor det er blåis eller ned en bratt og lang bakke.
Vi var tidlig ferdig med gjøremålet for dagen. Så vi fikk litt tid til overs. Så Marius og jeg gravde en liten snøtunnel. Det var gøy og vi fikk tiden til å gå.
Dagen etter var det topptur. Siden jeg sliter litt med kneet ble jeg med på en rolig tur opp til Bredalskolnosi fjellet. En veldig behagelig tur med en rolig nedkjøring. Vi valgte å ta en rundtur så vi kjørte ikke ned der vi kom opp. Vi hadde tatt noen snøprofil tester på veien opp så vi så at snøen var ganske trygg. Vi kjørte ned et område vi ikke hadde sett og måtte orientere oss fint ned. Vi var kanskje noe utsatt enkelte ganger siden vi måtte vente litt på folk, og Curt valgte å ake på rumpeakebrett ned. Gøyalt det lizm...
Så var det en evaluering på slutten av dagen og vi dro hjem. En tur som ble mye bedre enn forventet siden det var meldt så dårlig vær. Men tilslutt endte vi opp med mer fint vær enn kjipt vær.. typisk B2 flaks.. får aldri skikkelig drittvær.
Jeg skal skrive litt om kameratredning som vi gjennomgikk på turen.
Vi øvde oss på redning på snødektbre siden vi skal gå på Jostedalsbreen i slutten av mai.
Når man skal bevege seg over en snødekt bre er det ikke alltid like lett å se hvor sprekkene er hen. Man kan tyde breens formasjon for å få en viss forståelse på hvordan den bukter og sprekker, men helt nøyaktig kan man ikke være. Når man skal opp og ned fra breen er det lurt å bevege seg i taulag for å være mest mulig sikker i ferden. Men hva gjør man hvis en detter nedi? Jo det skal jeg nå fortelle deg.
Kameratredning:
Førstemann i taulaget har gått igjennom en sprekk. Tauet strammes opp og med ett så blir situasjonen litt mer alvorlig. Det er ingen i taulaget som har med seg et snøanker. Men heldigvis har vi blitt vist hvordan vi kan bruke skiene som anker. Jeg er nr to og er den som skal utføre selve redningen. Det er viktig at alle i taulaget står mest mulig i ro og de to bak meg hjelper å holde personen oppe. Jeg tar av meg skiene og graver en diger T, legger skiene samme og fester en 120cm slynge ca på midten, jeg graver en renne til slyngen og legger den mot personen som har falt. slik at trekket skal komme rett på skiene og ikke oppover eller nedover. Deretter fester jeg en klemknute som går fra meg og ned til personen som har falt i den slyngen. Slik kan jeg avlaste tauet og ingen av oss andre trenger å jobbe fysisk for å holde personen oppe. Så fester jeg meg i en ny 120cm slynge i tauet og i selen, så jeg kan gå frem mot kanten. Fester et nytt tau i ankeret og en skrukarabin i enden der. kaster det ned til den personen som henger. Personen fester seg inn og vi kan dermed begynne å trekke vedkommende opp. Er sånn ca sånn det skal gjøres. Jeg er veldig glad for at vi gjorde dette for jeg hadde glemt en del av hvordan det skulle gjøres. Det er bra at vi får frisket opp en del før vi skal på Jostedalsbreen (Haslene 2008).
Dette var en tur jeg fikk veldig mye ut av selv om den varte to dager. Jeg lærte meg navigering og tracking med GPS, ulike bakketeknikker, og ikke minst redning på snødekt bre. Utrolig greit å kunne til vi drar på Jostedalsbreen.
Litteraturliste:
Haslene, S (2008). Breboka Håndboka i brevandring. Oslo, DNT fjellsport.
 |
| Bildet er tatt av Edvin! |
 |
| Bildet er tatt av Marius! |
Vi var tidlig ferdig med gjøremålet for dagen. Så vi fikk litt tid til overs. Så Marius og jeg gravde en liten snøtunnel. Det var gøy og vi fikk tiden til å gå.
Dagen etter var det topptur. Siden jeg sliter litt med kneet ble jeg med på en rolig tur opp til Bredalskolnosi fjellet. En veldig behagelig tur med en rolig nedkjøring. Vi valgte å ta en rundtur så vi kjørte ikke ned der vi kom opp. Vi hadde tatt noen snøprofil tester på veien opp så vi så at snøen var ganske trygg. Vi kjørte ned et område vi ikke hadde sett og måtte orientere oss fint ned. Vi var kanskje noe utsatt enkelte ganger siden vi måtte vente litt på folk, og Curt valgte å ake på rumpeakebrett ned. Gøyalt det lizm...
Så var det en evaluering på slutten av dagen og vi dro hjem. En tur som ble mye bedre enn forventet siden det var meldt så dårlig vær. Men tilslutt endte vi opp med mer fint vær enn kjipt vær.. typisk B2 flaks.. får aldri skikkelig drittvær.
Jeg skal skrive litt om kameratredning som vi gjennomgikk på turen.
Vi øvde oss på redning på snødektbre siden vi skal gå på Jostedalsbreen i slutten av mai.
Når man skal bevege seg over en snødekt bre er det ikke alltid like lett å se hvor sprekkene er hen. Man kan tyde breens formasjon for å få en viss forståelse på hvordan den bukter og sprekker, men helt nøyaktig kan man ikke være. Når man skal opp og ned fra breen er det lurt å bevege seg i taulag for å være mest mulig sikker i ferden. Men hva gjør man hvis en detter nedi? Jo det skal jeg nå fortelle deg.
Kameratredning:
Førstemann i taulaget har gått igjennom en sprekk. Tauet strammes opp og med ett så blir situasjonen litt mer alvorlig. Det er ingen i taulaget som har med seg et snøanker. Men heldigvis har vi blitt vist hvordan vi kan bruke skiene som anker. Jeg er nr to og er den som skal utføre selve redningen. Det er viktig at alle i taulaget står mest mulig i ro og de to bak meg hjelper å holde personen oppe. Jeg tar av meg skiene og graver en diger T, legger skiene samme og fester en 120cm slynge ca på midten, jeg graver en renne til slyngen og legger den mot personen som har falt. slik at trekket skal komme rett på skiene og ikke oppover eller nedover. Deretter fester jeg en klemknute som går fra meg og ned til personen som har falt i den slyngen. Slik kan jeg avlaste tauet og ingen av oss andre trenger å jobbe fysisk for å holde personen oppe. Så fester jeg meg i en ny 120cm slynge i tauet og i selen, så jeg kan gå frem mot kanten. Fester et nytt tau i ankeret og en skrukarabin i enden der. kaster det ned til den personen som henger. Personen fester seg inn og vi kan dermed begynne å trekke vedkommende opp. Er sånn ca sånn det skal gjøres. Jeg er veldig glad for at vi gjorde dette for jeg hadde glemt en del av hvordan det skulle gjøres. Det er bra at vi får frisket opp en del før vi skal på Jostedalsbreen (Haslene 2008).
Dette var en tur jeg fikk veldig mye ut av selv om den varte to dager. Jeg lærte meg navigering og tracking med GPS, ulike bakketeknikker, og ikke minst redning på snødekt bre. Utrolig greit å kunne til vi drar på Jostedalsbreen.
Litteraturliste:
Haslene, S (2008). Breboka Håndboka i brevandring. Oslo, DNT fjellsport.
Kommentarer
Legg inn en kommentar