Jostedalsbreen

Kom Mai du skjønne miiiiiilde! Da var det endelig tid for den beryktede Jostedalen på langs.. Eller tur på Jostedalsbreen som den egentlig skal bli kalt. Vi busser ut til Bjørnstegane og starter vandringer mot Fåbergstølsbreen derfra. Etter et par kilometer kommer vi oss rem mot breen
Tema For turen:

Skitur på bre
Veivalg på bre
Planlegging og gjennomføring av dagsetapper
Praktisk orientering
GPS

Bildet er tatt av Jenny. Her ser vi et par fra klassen som tar en liten hvile før vi skal fortsette

Bildet er tatt av Jenny. Etter at veilederene satte opp sikringer kunne vi bevege oss trygt opp på breen.

Da vi kom fram knøt vi oss inn i taulag og begynte å gå opp breen. Jeg var liiiivredd for å dette ned i en sprekk så det var ganske spennende førstedag. Da vi var kommet oss opp et lite stykke tok vi på oss skiene og begynte å bevege oss opp på selve breen og mot platået. '

Bildet er tatt av Jenny. Her ser vi Are, Marius, Kjetil, Håvard og meg selv på vei opp. Are dodger akkurat en sprekk

Bildet tatt av Edvin! Her er vi på vei opp Fåbergstølsbreen

Da vi gikk oppover måtte vi variere litt på gåmetoden. Her ser vi at det er god plass på breen og dermed kan vi gå parallelt. Grunnen til at vi også kan gå sånn er at da vil ikke alle gå langs en sprekk og være utsatt, men her går man gjerne på hver sin side av sprekken, og dermed vil færre falle nedi samme sprekk hvis det skulle skje. Vi måtte også gå på linje der det var behov for å være mindre utsatt for fall.

Bildet er tatt av Jenny. Her ser vi første leir, som var mellom høyde 1689 og 1810.

Etter et par timer med gåing kom vi endelig fram til første leir. Været var helt fantastisk så vi kunne lage mat og spise ute. Deretter var det smelting av snø og rett i posen for å være klar til en lang etappe dagen etter.

Bildet tatt av Jenny. Her ser vi gruppen min på vei mot dagens første destinasjon: Kjenndalskruna.

Dag to begynte med like fint vær som dag en. Vi gikk mot Kjenndalskruna for å se på den fantastiske utsikten derfra.

Bildet tatt av Jenny. Utsikt fra Kjenndalskruna mot Kjenndalselven

Dag to fortsatte over Høgstebreakulen og videre til fylkesgrensen. Dagen var lang men veldig fin. Så da vi kom til leir var det bare å få i seg mat og hoppe i posen. (Sov veldig godt på denne turen).

Dag tre som var siste dagen skulle vi komme oss ned fra breen, vi fikk en fin kjøring de første 5 km ned til Bings gryte, som er det smaleste punktet på breen.

Bildet tatt av Jenny. Bings gryte sett ovenfra. Vegard har aldri sett Bings gryte med så mye vann. Sammen skaper vi historie,
Vegard.

Så kom vi til det jeg hadde gruet meg til. Nedkjøring fra bre i taulag. Frykten for å falle ned i en sprekk var tilstede. Men med mye konsentrasjon og god nedkjøring kom vi oss trygt ned fra breen og inn mot halfpipen for den siste nedkjøringen mot Flatbrehytta.

Bildet tatt av Jenny. På vei mot Flatbrehytta.

Bildet tatt av Jenny. Flatbrehytta.

Fra Flatbrehytta var det skiene på ryggen og en nedstigning på ca 1000m. Var veldig glad for at jeg hadde tatt med meg noen ekstra sko så jeg slapp å gå i fjellskiskoene. Det ble en slitsom tur ned for knærne men det var godt og varmt og en fin tur.

Dette var uten tvil den beste turen på hele B2, med fantastisk vær og en fantastisk tur med perfekt føre kunne det ikke blitt bedre. Tusen takk for i år mine venner!

Men jeg må jo skrive noe faglig også. Og hva kan så det være ? Jeg skriver litt om skigåing på bre

Skigåing på bre. På ski blir kroppstyngden fordelt på en større flate, og dur tråkker ikke så lett igjennom. Men ikke la dette gi deg en falsk trygghet, for det kan fremdeles forekomme å tråkke igjennom. Går du igjennom med ski på beina vil du falle. da blir bruddet i snøen stort nok til at sekken får plass også. Man må også vurdere bruken av tau mens man går, hvor er det nødvendig å bruke? Siden sprekker blir dekket med snø er det ikke alltid så lett å vite hvor de er, og dermed kan det være vanskelig å vurdere til tider (Haslene, 2008, S103)

Det anbefales å ha snøanker og isøks lett tilgjengelig, samt å feste skiene til beina med fangreimer.

Det er lettest å bevege seg når alle holder et jevnt tempo, slik at det ikke blir rykk og napp og folk kommer ut av balanse. Og ikke knytte seg ukritisk ut av taulaget for å bytte plass. På flate partier er det mulig å gå parallelt i snakke avstand, mens i oppover bakker på linje. Bruk av feller er hensiktsmessig å bruke skifeller. Det er også viktig at alle gjør det samme, tar noen på feller må alle ha feller og motsatt, hvis noen tar av, må alle ta av. For å klare å holde et jevnt tempo (Haslene, 2008, S103)

Utforkjøring i taulag:

Utforkjøring i taulag kan være noe krevende, det er lett for å skli på tauet og da kan man hekte seg og falle. Er man flere taulag på tur er det en fordel å la de mest erfarende taulaget skli først. Man må ta hensyn til det svakeste ledd når man skal kjøre nedover, og velge rute som er overkommelig for alle. selv om det kan være vanskelig å få til siden man også må forholde seg til sprekker.

Man skal helst holde et ok tempo nedover, slik at folk ikke kommer ut av balanse og det blir rykking i tauet. Er det ingen synlige sprekker eller tildels synlige, kan taulaget noenlunde fritt krysse over.

Problemet er størst når taulaget skal sving. Det lønner seg ofte å kjøre parallelt nedover da, så lenge det er god oversikt og ikke for bratt terreng (Haslene, 2008, S104)

I vanskelig terreng med sprekker bør man ta av skiene og bevege seg til fots med vandremetoden. I utforbakken er det lett å skli ut i sprekkene hvis farten er for stor (Haslene, 2008, S104)

Taulag krever disiplin og man må tenke over hva man gjør, for det kan få konsekvenser ovenfor de andre i taulaget. Et taulag er framfor alt et fellesskap som krever at folk tar hensyn til hverandre (Haslene, 2008, S104)

Dette var uten tvil den beste turen vi har hatt. Selv om jeg gruet meg litt til turen opp breen og turen ned så gikk det kjempe fint og sitter igjen med mye mer breerfaring! Måten man må orientere seg oppover for å unngå eksponering av mange i taulaget og hvordan man kjører ned for å unngå for mye eksponering.
Været gjør jo at orienteringen ikke blir særlig vanskelig, siden det er sikt hele tiden og vi ser hvor vi skal. men igjen får man lært seg litt navn på topper siden man kan se de og bruke de som ledelinjer mye lettere.
Gruppen min hadde skrevet inn forskjellige kartreferanser på GPS`n i tilfelle vi skulle få dårlig sikt. Men slapp å bruke den.