Høyfjellstur

Andre turen for B2 friluftsliv vell overstått. Turen var delt inn i to deler, ene med veiledere og andre som egenferd. Turen varte i 6 dager og var en høyfjellstur. Første del av turen startet ved Grinde, der vi gikk gjennom grindedalen og opp til nyastølen en kort og grei tur med behagelig høydestigning. Videre gikk vi fra nyastølen til en annen støl som også het nyastølen, der vi hadde vår andre camp. Dagene var heldigvis fylt med regn så vi ikke skulle tørke ut, som bergenser var dette helt fantastisk! Underveis hadde vi noen stopp der både lærer Jostein og folk fra klassen presenterte forskjellige planter. Vi ble i forkant av turen delt inn i teltgrupper og skulle gjennomføre andre del av turen som egenferd i disse gruppene. Etter å ha overnattet på nyastølen 2 gikk vi gjennom planen med veiledere før vi satte i gang på vår egenferd. Jeg var så heldig å fikk være i teltgruppe med Thor og Edvin, en veldig fin gjeng som hadde humøret på topp fra dag 1, selv om vi klarte å rote litt på en myr.. Men i dette blogginlegget skal jeg skrive om forskjellige planter vi fant på vegen:

Blåklokken, en av de mest kjente plantene i vårt langstrakte land (også navnet på en avdeling i barnehagen jeg jobber i). Den vokser fra kysten til de høyeste tindene. Stengelen er snau, grunnbladene er hjerteformete, og stengelbladene er smale. Blomsten er formet som en klokke og er blå, ligger litt i navnet. Voksesteder er skog, enger, heier, tørre bakker og berghyller, klarer seg på næringsfattige plasser. Blåklokke er ofte brukt som barneleker. For eksempel en lek er å prøve å vrenge blomsten uten at den går i stykker. Får man det til får en tre ønsker. Blåklokke blir også kalt for hareklokke, før i tiden trodde man enten at harer levde blant dem og/eller at blåklokkene/hareklokken ringte når noen nærmet seg så harene skulle bli advart. Blåklokken kan en sjelden gang også være hvit! blåklokken kan bli fra 10-60 cm høy (Kristoffersen 2011).

Røsslyng, en av våre vanligste lyngplanter (flaks at dette også er navnet på en avdeling i barnehagen jeg jobber i). Røsslyng er en dvergbusk med nåleformete blad. blomstene sitter i flere samlinger langs stilken og er som regel rødfiolette. Vokser og trives best i næringsfattig lynghei og berg, blomstrer sent. Røsslyng inneholder mye nektar og tiltrekker humler og bier. Har derfor hatt stor betydning for produksjon av lynghonning. Røsslyngen er vanlig i lavere strøk i hele landet (Kristoffersen 2011).

Sølvvier. Foto: Privat

Vier generelt er kanskje botanikeres verste mareritt. De har så mange underarter at det er ofte veldig vanskelig å skille dem fra hverandre. Men sølvvier har noen karakteristiske kjennetegn. Sølvvier er en en liten busk med grålodne blader og flate kanter. Raklestilken har to til fire blader og komme samtidig med bladene. Bladene er grønne og kan variere i form, men er sølvfarget på undersiden. Voksestedet er fuktige steder til fjells. Sølvvier er en viktig bestanddel i gråvierkrattet langs elv og myr sammen med lappvier og ullvier. Er vanlig i hele fjellkjeden i Vest og Nord-Norge vokser den helt til kysten.
(Kristoffersen 2011).








Musøre er en søt liten busk med store deler av sitt greinsystem liggende under bakken. En av våre minste arter og har en treaktig stamme. Musøre er nøysom, og vokser som oftest på snøleier og andre fuktige steder. Trenger ikke lange tiden med god varme før den blomstrer. Musøre er også en av få planter som starter fotosyntesen under snødekket. Musøre har et stort nettverk av røtter under bakken og kan koble seg sammen og dele seg opp, danner tette matter og kan vokse seg til å bli veldig gammel. Er vanlig langs Norges fjellkjeder, helt til topps faktisk. I lavalpine soner er musøre den mest vanlige. Fordi den foretrekker kalkrik jordsmonn (Kristoffersen 2011).

Ryllik, en av Norges aller mest vanlige planter og heldigvis ikke et navn på en avdeling i barnehagen jeg har jobbet i. Den har hvite, halvskjermet små blomster. Bladene er oppdelte og godt fordelt langs stilken. Stor utbredelse av rylliken er nok på grunn av dens gode utviklede rotsystem. Vokser langs grøftekanter, tørre enger, bakker og åpen skog. Planten har blitt brukt som en medisinplante, allerede av kineserne for omlag 4000 år siden (:O), og blir fremdeles brukt til blant annet te, brennevin, øl og krydder i maten. Vokser i hele landet, og på Fillefjell er det høyeste noterte voksestedet på 1590 moh.(Kristoffersen 2011).

Lusegras er en gulgrønn grasplante som vokser på lavlandet i barskoger og på fuktige steder på fjellet. Mangler jordstengel og stilken er stivt opprettet. Toppen av bladene til lusegraset er trykket inn sammen og selve lusegraset kan minne om grangrein. Planten er giftig så ikke lurt å spise den. Før ble den brukt til å kvitte seg med hodelus og annet utøy på dyr og mennesker. (Kristoffersen 2011).

Denne gule koselige blomsten er heldigvis en av våre vanligste planter, en flott formrik plante! Den består av en opprett greinete stengel, med sterkt flikete blader. Vokser stort sett i alle naturtyper. På gode voksesteder kan den opptre i tusentall. Planten er giftig og blir normalt ikke beitet. Men om planten blir tørket kan den brukes i tørt høy til dyr, for da forsvinner giftvirkningen. Planten blir brukt som lek blant barn for å finne "smørelskere". Da skal man holde den under haken og gir den gjenskinn av gult på haken var man en smørelsker. Vokser langs hele fjellkjeden i Norge og i enger, åpen skog og snøleie. (Kristoffersen 2011).

Fjellsyre. Ikke den flotteste av plantene vi har i dette landet, men langt i fra den styggeste (selsnepe, usjameg). Fjellsyra får navnet sitt fra det greske ordet Oxyria som betyr sur/syrlig og ikke det kjemiske stoffet LSD (greit å vite!). Kjennetegnes med sine nyreformete blader og de rødlige fruktene. Planten har to arr i motsetning til andre syreplanter. Har et rikelig innhold på C-vitamin og har vært et viktig næringsemne, spesielt i polare strøk. Den inneholder oksalsyre, som også finnes i rabarbra og gjøkesyre. Oksalsyre kan forstyrre kroppens kalkbalanse, men ved å spise planten sammen med melk motvirkes skadevirkningen. Planten vokser vanligvis langs hele fjellkjeden og er en vanlig plante på Svalbard! (Kristoffersen 2011).

Furu. Foto: Privat

Furu, furuen eller furua! Finnes nesten i hele landet. Vanlig i randområder og fjelldaler, men klarer ikke å krype helt til topps til høyfjellstraktene. Furuen kan vokse seg stor hvis den får stå i fred, og liker seg både på næringsfattige og næringsrike områder. Utenom gran så tyder furuen på en klimaksfase i områder den vokser. Furu har nåler som vokser sammen to og to. Konglene er kortskaftet, 3-6 cm lange og spisse. Furuen kan bli opp til 500 år gammel og stammen legger på seg gradvis. Furu er viktig for enkelte dyre og plantearter som elg og storfugler, siden den utgjør en del av vinterføde. også insekter og sopp lever av furu. Furuen er også en av de mest brukte trærne i Norge. Blant annet som; cellulose, papir, skurlast, snekkervirke, juletrær, lafting, tjærbrenning og ved (Kristoffersen 2011).

Gran, innvandreren fra øst, kom til Norge for ca 2500 år siden og har siden den gang etablert seg i store deler av Norge, spesielt på Østlandet. Gran kan vokse seg ganske store og er også et tegn på at en skog er i en klimaksfase, siden den ofte utkonkurrerer andre trær, og med sine tette grener og tette nåler slipper lite lys til på bakken. Den krever noe fuktighet, men stiller ellers særlige krav til jordsmonnet. Siden gran tåler mer skygge enn furu utkonkurrerer den furuen og er derfor toppen av trær! Gran er det treslaget som har størst økonomisk betydning for Norge, og har blir brukt til blant annet papir, juletre og husbygging (Kristoffersen 2011).

Einer. Foto: Privat

Einer er vår mest utbredte bartre, en lav eller krypende busk når den vokser på fjellet. Selve frøet til einen sitter i en bærkongle, også kalt einebæret. Bæret er grønt første året og blir gråblått det andre året. Einer vokser i tørre skoger og på beitemark og i hei i fjellet. De vokser svært sakte og kan bli ganske gammel, i Sverige og i Finland er det registrert einer på rundt 1000 år. Einer har blitt brukt til litt av hvert, blant annet til luftige låvevegger, hesjestauer og sledemeier. Men også til brennevin og krydder i mat. Er også blitt brukt som medisin ved koking. Vokser så langt Norge er, fra Nordkapp til Lindesnes (Kristoffersen 2011).

Selv om ikke alle planene ble fulgt til punkt og prikke, fikk vi allikevel mestret vått føre fra dag 1, og viktigheten med godt humør og unngå for mye negativitet for gruppemoralen. En lærdom som vil være viktig for fremtidige veiledere. Måten turen ble utført på med tanke på vi som elever hadde oppgaver med å presentere egne arter for klassen var en bra måte å legge opp en undervisning i naturen. Samt at veilederne la opp til induktiv ferdsel i et trygt område med kart og kompass i mindre grupper. Del to av turen hvor vi skulle på egenferd i mindre grupper uten veiledere. Ga oss innsyn i hvordan gruppedynamikk og kommunikasjon var viktig for en slik tur. i hvert fall når det var så dårlig vær de første dagene. Det var en god tur med gode opplevelser, og kjekt å se en klasse klare å holde humøret oppe selv om det til tider kunne være krevende.


Kristoffersen, Trond (2011 2. opplag) Det blomstrende fjellet, Vigmostad & Bjørke AS
Natergate. Hentet 25.09.17 fra: http://www.luontoportti.com/suomi/no/kukkakasvit/blaklokke-no
Urtekildens planteleksikon. Hentet 25.09.17, fra http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/call_vul.htm